Tenkte jeg skulle skrive litt om hvorfor vi valgte akkurat slik vi gjorde når det kom til hund. Hvorfor akkurat Hovawart og hvorfor en hund til?
Både jeg og min mann er oppvokst med hund, jeg med Rhodesian ridgeback og han med Labrador. Da vi skulle velge en rase som passet oss hadde vi flere kriterier, den skulle være stor nok til å kunne dra pulk, til å bære kløv, det måtte være en forholdsvis frisk rase, være langhåret, rolig, familiehund og det måtte være en hund som var glad i å trene lydighet, bruks og utstilling. I tillegg var min mann veldig begeistret for hunder som var sort med tegninger. Åtte år senere bestemte vi oss endelig for rasen Hovawart.
 |
| Proff pulkkjører |
 |
| Fonsos første tur sammen med oss |
Sommeren 2007 dro vi til Sørumsand og Kennel Hexeberg for å hente vår lille prins Alfonso av Hexeberg (Fonso).
Oppdretter, Børre Lien Hansen, ga oss klar beskjed om at dette var en hund vi måtte jobbe med, og for å si det sånn: Vi har ikke vært arbeidsledige ;). Fonso var den eneste valpen i kulle og hadde/ har en vilje av stål. Han krever både trening mentalt og fysisk, og han er ikke vidre begeistret for andre hannhunder.
Om jeg angrer på at vi fikk han? Nei, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har angret. Da vi kjøpte Fonso viste vi hva vi gikk til, og har man tatt på seg et ansvar for en hund så kan man ikke bare gi det fra seg. Og når sant skal sies så har all jobbingen vært verdt det! Vi har i dag en flott hund og lojal hund, en fantastisk turkompis og ikke minst en bestevenn.
 |
| På tur opp på Stamsundheia |
 |
| På tur til Gammen |
 |
| Godt å ha en kompis å varme seg på |
 |
| Fonso og Matilde på Vetten |
 |
| Fonso får kjeft av Ira |
 |
| Klar til lek |
 |
| Slapper av i stua |
 |
| Fonso og Ira holder vakt |
 |
| Reidar og Fonso på tur i Sversvika, påska 2011 |
 |
| Fonso 2 år |
Fordi det har vært en del jobbing med Fonso har vi hatt en til hund noe på vent. Vi syntes ikke det var riktig å få en til hund før vi var 110 prosent sikker på at Fonso ville takle det. Det er vi nå, så lenge det er tisper det er snakk om er alle velkommene. Det er ingen problem å passe tisper, Fonso deler alt han har fra maten til tyggebeinet. Løpetidtisper har heller ikke bydd på problemer, faktisk var tispa mer stressa enn Fonso. Så nå føler vi at vi er klare til en firebeint prinsesse som kan være med oss på turer og utstillinger og trene lydighet og bruks. Nå er bare jobben å finne en valp og det er ikke enkelt. Rasen er nemlig ikke så stor i Norge, så det produseres ikke så mange valper i året, men vår tidligere oppdretter har sagt seg villig til å hjelpe oss å navigere utenfor Norges grenser, så da er det bare å krysse fingrene.
